Saken omhandlet NAVs avvisning av at ryggplager og etterfølgende uførhet skyldtes en arbeidsulykke. Trygderetten var enig med NAV og saken ble deretter bragt inn for lagmannsretten.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
Skadelidte skulle flytte en tung gjenstand med en kollega. På et tidspunkt under flyttingen, fikk skadelidte hele vekten på seg alene, han falt overende og ble liggende i smerte på gulvet en stund inntil han ble hjulpet opp igjen. Han dro hjem fra arbeid noe senere samme dag og ble hjemme meste av neste dag. Han var deretter to uker permittert pga manglende oppdrag ved virksomheten. Da han kom tilbake fikk han arbeid tilpasset sin helsetilstand, og dro til slutt til legen, 6 uker etter arbeidsulykken. To uker senere ble han sykmeldt, som etter maksperioden gikk over i arbeidsavklaringspenger og så i uførepensjon (nesten 7 år etter arbeidsulykken).
Saksøkeren anførte at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da Trygderetten fattet sin avgjørelse. Trygderettens avgjørelse baserte seg alene på rådgivende leges uttalelse som verken hadde undersøkt eller snakket med skadelidte. Rådgivende legen mente at det mest sannsynlig var snakk om slitasjeforandringer over tid i ryggen.
Siden denne saken gjaldt folketrygdloven, må vurderingen om det foreligger årsakssammenheng mellom skaden og ulykken, avgjøres etter hovedårsakslæren. Om det finnes flere mulige årsaker, skal vurderingen gjøres etter fordelingsprinsippet eller prorataprinsippet. Om arbeidsulykken imidlertid utgjør mer enn 50% av årsaken til skaden (for eksempel uførhet), godkjennes den i sin helhet. Dette er annerledes ved yrkesskadesaker etter yrkesskadeloven. Da gjøres vurderingen ut ifra: om man tenker ulykken borte, ville skaden da ha oppstått?
Det er ofte et problem i yrkesskadesaker, at den skadede ikke oppsøker medisinsk hjelp umiddelbart. Dette kan ha mange årsaker. Det kan selvsagt være slik at plagene ikke er store til å begynne med, men det kan også være at den skadede biter tennene sammen, tar smertestillende og håper at det går over. I slike tilfeller blir man ofte møtt med at det ikke finnes såkalt tidsnær bevis på at skaden har forårsaket akuttsymptomer, som igjen kan være problematisk for å bevise at det er årsakssammenheng. I denne saken forelå det ikke tidsnær bevis på akuttsymptomer, da skadelidte først 6 uker etter arbeidsulykken oppsøkte legen.
To nye spesialisterklæringer ble innhentet av skadelidte, den ene fra spesialist i nevrologi og den andre fra spesialist i ortopedisk kirurgi.
Den første spesialisten la til grunn at det faktum at legen, 6 uker etter hendelsen, noterte at den skadelidte forklarte om hendelsen og at han har hatt plager siden, kunne legges til grunn for dokumentasjon av tidsnære symptomer, samt vedvarende symptomer i 6 uker. Og videre mente han at den skadelidtes plager kan passe med det man enkelte ganger ser ved muskulære ryggplager og at de kan gå over i en kronisk fase. Og videre at sykdomsbildet er forenelig og i tråd med anerkjent medisinsk vite. Det var også dokumentert at det ikke var holdepunkter for lignende ryggplager fra før. Spesialisten konkluderte med årsakssammenheng (mer enn 50%) samt en medisinsk invaliditet på 10%.
Spesialisten i ortopedisk kirurgi mente at kravet om dokumentasjon på tidsnære symptomer ikke var innfridd, men at det er dokumentert brosymptomer helt fra legebesøket 6 uker etter ulykken og frem til d.d. Det var hevet over enhver tvil at han ikke har hatt noen sykemeldinger eller tilgjengelig dokumentasjon på ryggplager før den aktuelle ulykken. Og det faktum at det er påvist degenerative forandringer med svært liten sannsynlighet vil kunne tilskrives den aktuelle ulykken. Videre at det er svært mange mennesker som har betydelige degenerative forandringer i ryggen uten at de har noen symptomer fra dette, men at de kan ses på som en økt sårbarhet, men ikke en årsak til skadelidtes funksjonsnedsettelsen i ryggen. Også denne spesialisten konkluderte med mer enn 50% sannsynlighet for at ryggsmertene skyldtes den aktuelle ulykken. Denne spesialisten konkluderte med en medisinsk invaliditet på 19%.
Lagmannsretten delte det seg i et flertall (2) og mindretall (1). Flertallet konkluderte at Trygderetten har begått en feil ved saksbehandlingen, idet saken ikke var tilstrekkelig opplyst før Trygderetten avsa sin kjennelse. Flertallet konkluderte også at spesialisterklæringene, herunder deres muntlige erklæringer under hovedforhandlingen, sammenholdt med sakens omstendigheter og bevis for øvrig, tilsier at vilkåret om årsakssammenheng kan være oppfylt i denne saken. Flertallet konkluderte da også at feilen, at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold (at det er en rimelig mulighet for dette) og kjennelsen ble dermed kjent ugyldig.
Mindretallet kom til at det mest sannsynlig ikke foreligger årsakssammenheng mellom skaden og arbeidsulykken. Mindretallet baserer dette blant annet på mangelen på tidsnære bevis, at det kan stilles spørsmål ved traumets skadevoldende evne, et uvanlig forløp av smertene, samt at sykdomsbildet med ryggsmertene mest sannsynlig kan forklares med de degenerative forandringer i ryggen ved slitasje over tid.
Det at Trygderettens kjennelse er kjent ugyldig, innebærer at NAV må gjøre jobben på nytt, og fatte et nytt vedtak. Dette fordi domstolene kun kan foreta en etterfølgende kontroll av hvorvidt trygdens vedtak i yrkesskadesaker er gyldig og eventuelt erklære vedtaket for ugyldig og overlate til forvaltningen å treffe nytt vedtak. Og dette fører da dessverre til at slike saker ofte blir langvarig, utmattende og kostbare.
Saksøker ble bistått av LO-advokat Faruk Resulovic.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post